Vintersang Songtext
von Odd Børretzen

Om vinteren når dagen er kort og grå
Og lyset er tynt og hvitt
Og legger seg trett på vårt frokostbord
Ser jeg streker og veier i ansiktet ditt.

Jeg drikker min kaffe og spiser mitt brød
Og tenker nå er du en tegning
Et kart over livet ditt og mitt
En tegning av steder og veier vi gikk

En tegning av latter vi lo,
En tegning av høstmørke veier.
En tegning av gleder vi fikk,
En tegning av steder og veier vi gikk.


Noen av disse veiene i ansiktet ditt er rette og greie.
Du har en på hver side av nesa som
Går ganske sørgelig nedover mot halsen
Og blir borte der et sted.
Men noen veier er ubestemte og leter seg fram gjennom.
Det er en som går fra den innerste
øyekroken og ganske bestemt bortover mot kinnet,
Men der mister den retningen og tuller
Rundt i buer og forsvinner borte mot øret.
Det kan være kursen vi holdt da vi rømte i båt tidlig den våren
Og flakket omkring og alle hyttene
Var stengt og det lå is innerst i vikene
Og hytteeiernes gjenglemte fluktstoler stod og slang seg fillete.
Vi stjal forresten den våren:
Mahognylister fra et båtbyggeri og et dørhåndtak av messing.
Vi var ansvarsløse fanter, vi tilhørte ikke samfunnet.
Jeg tømte nesten en liter smøreolje på vannet i en bukt,
Uten annen grunn enn at jeg ville se hva som skjedde.
Olja fylte hele bukta og dannet vakre
Mønstre - vi gav blanke den våren; vi skulle videre.
Nettene var kalde, sånn som netter er på kysten tidlig på våren.
Da krøp vi ned under dekk og fyrte i refleksovnen
Og var de eneste menneskene, de eneste i verden.

I pannen har du en vakker, myk vei.
Det kan være veien vi gikk fra landsbyen Saint-Pierre-Toirac
Med brød og smør og en flaske billig rødvin.
Først gikk vi forbi den gamle mannen som
Alltid satt på torget ved campingbordet.
Han hadde et stort, strengt ansikt,
Som ansiktet til en streng, gammel hest.
Da vi gikk forbi og hilste lyste han opp og sa "madame" og "monsieur"
Og lignet en edel, romersk senator.
Og så måtte vi forbi kalkunen - vi hatet den kalkunen.
Den kom hver dag etter oss og
Gurglet og disset med alle sine ekle folder
I sitt hårløse øgleansikt.
Vi grudde hver dag for å gå forbi svinet,
For bonden som eide kalkunen og kona til bonden og alle deres barn
Stod der og lo av oss fordi vi var redde for en kalkun.
Øverst oppe kunne vi sitte ved eikene
Og se ned over kalkunen og senatoren og vårt eget hus.


En tegning av latter vi lo,
En tegning av høstmørke veier.
En tegning av gleder vi fikk,
En tegning av steder og veier vi gikk.

Ned mot neseryggen er det tegnet en kort, dyp og sorgtung vei.
Jeg tror den kom etter begravelsen i København.
Det er veien vi gikk fra kirken i Amager
Til den vesle restauranten i Fiolstræde.
Du mistet en tåre på duken, og vi satt og pirket i den våte flekken.
Og du sa ingenting, og jeg kunne ikke finne på noe å si.

Noen av ditt ansikts veier er fremme ved målet,
Ved øret eller ved hårfestet.
De skal ikke lenger.
Men noen er nettopp påbegynt
Og vet ikke hvor de skal
Om de skal opp
Eller om de skal ned.

Jeg har drukket min kaffe og spist opp mitt brød
Og lyset er trett og hvitt.
Og jeg tenker det blir ganske trøtt å dø
Fra vinterlyset på ansiktet ditt.

Ditt ansikt er mitt, og vil du ha det
Er mitt ansikt ditt; bare ta det.
Jeg tenker: Gode Gud, la meg rekke å se
At det blir nye streker og nye veier i det.

En tegning av latter vi skal le,
En tegning av nye veier.
En tegning av gleder vi skal få,
En tegning av steder og veier vi skal gå.