Kan det? Songtext
von Nils M Skils

Det føles som det haster,
Som om alt kan gå gæli om noen strakser
Alvorlig mine
Må redde seg sjæl og verden
Håper å finne et håp i tide
Plasten forsvinner aldri
Bare deles opp i små partikler
Som etterhvert feminiserer oss
Ser ikke nødvendigvis lyst ut
Noen sier at sett fra jordas perspektiv er vi et virus
Hva skal man si om det?
Og er det satellitt teknologien som fucker med byene?
Et eller annet er det, er ikke sikkert vi forstår det men
Hvis biene går er vi noen får igjen
Liten tvil om at vi pusher
En liten saboterer framskritt
Mens vi spiser opp ressursene
Det føles så feil,
Det føles så riktig,
Å føle at det er viktig,


Men hvem veit?
Det må jo være mer
Kan det virkelig være at det her er det?
Kan det?
Kan det virkelig være at det her er det?
Hvorfor spør dere ikke om dere blir lurt?
Hvorfor leiter dere ikke til veien ut?
Kan det virkelig være at det her er det?
Det føles så halvt dårlig,
altfor corny til å skulle tas alvorlig.
Som om alt bare er et latterlig spill,
Og han som skrev koden hadde tatt seg noen pils
De sier lev hver dag som om det var din siste,
Men hvem har sagt livet er noe vi har å miste?
Å være er ikke nødvendigvis noe du slutter med,
Hva med å leve som om vi har en evighet å rutte med?
Og hva skjer med at folk på DMT Trip
Snakker om å komme til et sted med bedre grafikk?
Åssen skal vi kunne chille?
Hvorfor snakker vi aldri om at det må gå ann å runde spillet?
Hva er det egentlig vi jager?
Hvis vi ikke veit hvorfor har vi det så travelt?
De sier lykken er å bare akseptere og være bevisst,
Men jeg har en stemme som sier "Hva er det her for noe piss?"
Du må jo være med.
Kan det virkelig være at det her er det?
Kan det?
Kan det virkelig være at det her er det?
Hvorfor spør dere ikke om dere blir lurt?
Hvorfor leiter dere ikke til veien ut?
Kan det virkelig være at det her er det?
Så sitter jeg her og føler meg tråkka på.
Funny å observere følelsene som oppstår nå.
Du gjør deg takka alt til hensyn,
Egoet mitt heller på bensin.
Det uangripelige rakner litt i sømmen,
Stresshormoner i blodstrømmen.
Såra, søker avstand.
Begrenser kjærligheten, svak mann.
Ganske langt fra det jeg ønsker.
Ønsker bare å akseptere, men går og pønsker.
Det er ikke vits i å bli kald eller bitter.
Jeg veit jeg har følt meg bra på falske premisser.
For et bullshit system som er implementert.
Selvmedlidenhet, offermentalitet.
Egoet mitt roper "Du er for god for det her!"
Hjertet hvisker "Finn ro i deg sjæl."
Du må jo være med
Kan det virkelig være at det her er det?
Kan det?
Kan det virkelig være at det her er det?
Hvorfor spør dere ikke om dere blir lurt?
Hvorfor leiter dere ikke til veien ut?
Kan det virkelig være at det her er det?