Brautende Breia Songtext
von Jan Eggum

Brautende Breia er mitt livs kjærlighet,
hun trakk meg inn i landets sosietet som en magnet.
Presentasjonen var en formalitet,
nå er forlovelsen en realitet,
Breia, min dronning!

Nesen, den ser ut som en settepotet,
munnen er stadig vekk i aktivitet
som en trompet!
Elsker, det gjør hun med intensitet,
så jeg får føle hennes soliditet,
jeg må ha surstoff!

Når jeg går ved hennes side,
ser man ikke meg.
Som en pyntet pyramide.
Min hånd er klam,
Breia går fram,
hjulbeint og stram
med brask og bram!


Brautende Breia har forsøkt mange menn,
men de har alle sammen reist hjem igjen,
ingen holdt ut.
Spør om hun prater når hun får seg en dram,
og det går nesten alltid ut over ham,
nå er det min tur.

Dersom jeg synes at min framtid er mørk,
lyser hun opp med sine tenner på tørk,
de er av gull.
Breia går alltid i de dyreste klær,
noe for små, det tror jeg sikkert de er,
de revner alltid.

Når jeg går...

Brautende Breia har kun en kvalitet,
utenom det hun har i stor kvantitet
(at hun er fet).
Masser av penger, det er min ambisjon,
Breia er god for over en million,
det vil jeg ha, det vil jeg ha,
det vil jeg ha, herr biskop!